Gullars peker tilbake på en periode der barne-TV var roligere, mer direkte og mindre pakket inn. En figur som ikke trengte mye forklaring for å fungere.
Programmet bygget på en pedagogisk tanke om nærhet og trygghet. Barna som så på, skulle ikke bare underholdes, men også forstå hva som skjedde. Språket var tydelig. Tempoet lavt nok til at alt fikk plass. Samtidig lå det en egen humor der, ofte i det enkle og litt rare samspillet mellom figurene.
Gullars ble raskt et fast punkt for mange. Ikke som en spektakulær figur, men som noe stabilt. Noe som alltid var der til samme tid. Den typen TV som ikke ropte etter oppmerksomhet, men fikk den likevel.
Gullars. Ingen effekter. Ingen hastverk. Bare noe som holdt seg.
