Nøkken er en skikkelse fra nordisk folketro, knyttet til vann, innsjøer og stille tjern. Figuren opptrer ofte alene, gjerne i skumring eller tidlig morgen, og forbindes med steder der vannet ligger rolig, men dypt.
I fortellingene beskrives nøkken som en formskifter. Han kan opptre som menneske, ofte spillende på fele, eller som en mer utydelig skikkelse som lokker folk nærmere vannet. Musikk går igjen som et sentralt element, der lyden trekker til seg oppmerksomhet og skaper en stemning som gjør det vanskelig å snu.
Nøkken er ikke bare en figur, men også en forklaring på det som ikke kan sees. Dype vann, ulykker og forsvinninger ble knyttet til noe som holdt til under overflaten. Det gir nøkken en dobbel rolle: både som en del av eventyrtradisjon og som et uttrykk for respekt og frykt for naturkrefter.
I norsk kunst og litteratur har nøkken blitt tolket på ulike måter, fra det truende til det mer melankolske. Felles er koblingen til vannet og til noe som befinner seg mellom det synlige og det skjulte.
Motivet tar utgangspunkt i denne tradisjonen. En figur nær vannkanten, ofte knyttet til stillhet, refleksjon og en stemning der noe ligger rett under overflaten.
