Rochelle, Rochelle er en av de mest absurde og samtidig presise oppfinnelsene fra Seinfeld-universet. En fiktiv film som aldri vises, men som likevel får en tydelig plass i populærkulturen.
Referansen dukker først opp i Seinfeld, der karakterene omtaler filmen med undertittelen “en erotisk reise fra Milano til Minsk”. Det er alt publikum får. Ingen scener. Ingen handling. Bare denne ene linjen. Likevel er det nok til å skape et bilde. En slags europeisk kunstfilm, litt pretensiøs, litt mystisk, og akkurat vag nok til at den føles ekte.
Dette er typisk for hvordan Seinfeld fungerer på sitt beste. Serien bygger humor rundt ting som eksisterer i periferien. Ikke selve filmen, men reaksjonene på den. Hvor seriøst karakterene tar noe som åpenbart er konstruert. Og hvordan én setning kan bære en hel idé.
Senere får Rochelle, Rochelle sitt eget liv. Den blir nevnt flere ganger, får en slags kultstatus, og til slutt blir den til og med gjort om til en Broadway-musikal innenfor seriens univers. Det forsterker poenget. En ikke-eksisterende film utvikler seg som om den var virkelig, bare fordi karakterene behandler den slik.
Referansen treffer fordi den spiller på noe gjenkjennelig. Den typen film mange har hørt om, men aldri sett. Kunstnerisk, litt utilgjengelig, og alltid omtalt med en viss tyngde. Seinfeld destillerer dette ned til én setning, og lar resten skje i hodet til publikum.
Det er en påminnelse om hvor lite som egentlig skal til. Noen ganger holder det med et navn, en by, og en retning.
