Alice i Eventyrland viser til fortellingen skrevet av Lewis Carroll i 1865, der en ung jente faller ned i et hull og havner i en verden som ikke følger vanlige regler. Historien beveger seg gjennom møter med figurer og situasjoner som stadig bryter med det logiske, og skaper et landskap der språk, størrelse og retning hele tiden endres.
Fortellingen er bygget opp rundt konkrete elementer som har blitt stående som egne referanser. Den hvite kaninen, te-selskapet, kortsoldatene og dronningen er alle deler av et univers der det uforutsigbare er det eneste stabile. Det gir en tydelig kontrast til virkeligheten utenfor, og gjør historien lett å kjenne igjen selv i små utdrag.
Illustrasjonene som fulgte de tidlige utgivelsene bidro til å gi fortellingen en visuell form. Enkle streker, tydelige figurer og en stil som var tilpasset trykk, gjorde at karakterene fikk faste uttrykk som senere har blitt gjentatt i bøker, film og scenekunst.
Som klassisk eventyr har Alice i Eventyrland beholdt sin posisjon fordi den ikke forklarer alt. Den lar situasjoner oppstå uten klare svar, og gir rom for tolkning, enten man leser den som fantasi, satire eller en lek med logikk.
Motivet tar utgangspunkt i dette universet. Elementer fra fortellingen samles i ett uttrykk, med en tydelig kobling til både den opprinnelige boken og den visuelle tradisjonen som har fulgt historien videre.
