Selvmedlidenhet er en synd | Norsk rock-nostalgi

Selvmedlidenhet er en synd er en setning som treffer rett i noe mange kjenner igjen. Kort, direkte, uten forsøk på å pakke det inn.

Uttrykket peker mot universet rundt Jokke & Valentinerne, og særlig stemmen til Joachim Nielsen. I norsk rock på 80- og 90-tallet var dette en tydelig kontrast til det polerte. Tekstene var jordnære, ofte brutalt ærlige, og fulle av observasjoner fra hverdagen. Folk som sliter, folk som klager, og miljøer der det er lett å bli dratt med ned.

Setningen fanger en holdning som går igjen i mange av tekstene. En slags motstand mot å bli værende i egen frustrasjon. Ikke fordi problemene ikke er reelle, men fordi det fort blir en sirkel. Når alle rundt deg klager, smitter det. Stemningen setter seg. Det blir tyngre å stå oppreist i det.

Det ligger også en form for selvironi her. En erkjennelse av at ingen står helt utenfor dette. At man selv kan falle inn i samme mønster. Nettopp derfor får setningen kraft. Den peker utover, men også innover.

Referansen står sterkt fordi den kobler språk, musikk og miljø. Den bærer med seg en bestemt tone fra norsk rock, der det enkle ofte var det mest presise.